være
verb
|
- eksistere
- befinne seg et sted
- Angir at noe er det samme som noe
- Tilegner noen en identitet, som rolle eller person
- Brukt til å angi alder og høyde
- Brukt til å angi tid
- Brukt om været og lufta
- Som hjelpeverb, i enkelte verbsammensetninger for å danne perfektum. I moderne norsk brukes verbet å #{ha|ha}# for så å si alle verb i perfektum, selv om være historisk har blitt brukt for noen verb.
|
sein
|
- (innen matematikk) angir at noe er lik noe; det på hver side av en ligning er det samme
|
sein,
gleich
|
- Å hende, finne sted, skje
|
sein,
stattfinden
|
- Som har visse egenskaper, beskrevet ved adjektiv eller som kobling til substantiv som gir ordet de samme egenskapene som substantivet
|
sein,
haben
|
være
verb
|
- få teften av noe, #{lukte|lukte}#
|
wittern
|